Tidlige sandbord var avhengige av manuell stabling. Datastøttet-designteknologi ble introdusert på 1990-tallet. Etter 2018 tok mainstream-prosessen i bruk en lagdelt stablemetode, først konstruerte terrengrammeverket og deretter fylte ut detaljene. Denne metoden bruker ofte en terrassemodell, med lette materialer som svamp med høy-tetthet og skumplate, kuttet og stablet i lag for å reflektere konturlinjer nøyaktig. Deretter brukes en blanding av gips og almebarkpulver som fyllstoff for å forme de avtrappede formene til en naturlig overflate, etterfulgt av farging og forskjønning. Moderne sandbordproduksjon er i økende grad avhengig av geografiske informasjonssystemer (GIS), satellittbilder og feltundersøkelsesdata for å sikre den vitenskapelige nøyaktigheten til modellen. Fra og med 2024 har 3D-utskriftsteknologi blitt brukt på rask prototyping av komplekse fjellmodeller, og noen selskaper har utviklet avtakbare modulære komponenter for enkel transport og -montering på stedet.
Det militære feltet beholder fortsatt tradisjonelle sandbordkonstruksjonsteknikker, men introduserer 3D-modelleringsteknologi for terrengvisualisering. Den sivile sektoren har introdusert sandbord ved bruk av pyrografiteknikker, og kombinerer terrengegenskaper med tradisjonelle kunstformer. Med teknologiske fremskritt blir måten sandbordsskjermer presenteres på, stadig mer intelligent. Noen produkter integrerer lyd, lys og elektriske effekter, samt elektriske, knappe- eller fjernkontrollsystemer for å oppnå dynamiske demonstrasjoner og forbedre interaktiviteten og estetikken til modellene.